Historie: Den Lapske vallhunden stammer direkte fra samenes opprinnelige korthårete reingjeterhunder. På 50- og 60-tallet samarbeidet den finske kennelklubben med de finske reingjeterenes forbund "Paliskuntain Yhdistys", hensikten var å standardisere den urgamle reingjeterhunden. Den gamle reingjeterhunden var truet av oppblanding fra andre raser, som ville resultere i at de gamle gjeterinstinktene ville forsvinne. På 50-tallet var reindriften fortsatt i stor grad avhengig av å ha en god gjeterhund i arbeidet. Det var ikke før på 70- tallet snøskuteren definitivt inntok fjell og vidde. Reingjeterhunden skulle bli en egen rase for å beskytte den mot oppblanding og utryddelse. Samene valgte ut de beste gjeterhundene av den gamle typen til den rasen de også i framtiden ville ha som "egen" reingjeterhund. De aller første oppdretterene av registrerte hunder var reingjetere, og også reingjeterforbundet Paliskuntain Yhdistys hadde en egen "reingjeterhundstasjon" der de oppdrettet lapske vallhunder. Rasen fikk navnet Lapinporokoira/Lapsk Vallhund, som kan oversettes til samisk gjeterhund i en mer moderne språkform.
Brukshunden: Til tross for snøskuterens omfattende anvendelse i reindriften er den lapske vallhunden ennå i dag nordens mest brukte rase innen reingjeting, og rasestandarden har også denne hensikten klart beskrevet. Reingjeting bedømmes av mange som verdens hardeste hundeyrke, gjetingen foregår i varierende terreng og ofte under polare værforhold. I reindriften brukes èn eller flere hunder samtidig, de halvville reinflokkene kan overstige et tusentalls dyr. Reingjetingen har sin opprinnelse i hundens egne instinkter i tillegg til korrekt innlæring. En god reingjeter holder en reinsflokk samlet og i bevegelse i ønsket retning. Hunden jobber både selvstendig og under kommando, den forutser også om enkeltrein bryter ut av flokken og forhindrer at dette skjer. Hundene skal til og med kunne sitte på med snøskutere, lastebiler, motorsykler og i helikopter ved behov. Den lapske vallhunden har en lynrask oppfattelsesevne av hendelsene i omgivelsene, har god hukommelse, også terreng- og luktminne, den er signalsikker med andre hunder og er lettlært. Dette gjør at rasen har et mye bredere bruksområde enn bare reingjeting.
RASESTANDARD
Opprinnelsesland/hjemland: Finland.
Helhetsinntrykk: Middels stor spisshund, rektangulær. Kraftige ben, muskuløs. Spenstig, men virker ikke tung. Tydelig kjønnspreg. Pelsen velegnet for arktisk klima.
Viktige proporsjoner: Kroppslengden ca 10% mer enn mankehøyden. Brystdybden ca halve mankehøyden.
Adferd/ temperament: Lærevillig, rolig, vennlig, energisk og arbeidsvillig. Har lett for å bjeffe under gjeting.
Hode: Langstrakt. Snutepartiet noe kortere enn skallen.
Skalle: Lett hvelvet. Synlig pannefure, markerte øyebrynsbuer.
Stopp: Svakt fallende.
Nesebrusk: Sort foretrekkes, men harmonerer med pelsfargen.
Snuteparti: Rett neserygg, jevnt avsmalnende mot snutespissen sett både ovenfra og fra siden.
Lepper: Stramme.
Kjever/tenner: Kraftige kjever og tenner. Saksebitt. Normalt tannsett.
Kinn: Tydelig markerte.
Øyne: Helst mørke, men harmonerer med pelsfargen. Plassert relativt langt fra hverandre, ovale. Livlig og intelligent uttrykk, hos tisper til og med hengivent.
Ører: Stående, middels lange, ansatt relativt langt fra hverandre, forholdsvis brede ved basis. Innsiden av ørene er dekket av tett hår, særlig den nederste delen.
Hals: Kraftig, middels lang, jevn overgang til skuldrene. Ikke løs halshud.
Forlemmer:
Helhetsinntrykk: Kraftige, godt festet til kroppen med kraftige muskler, men som tillater frie bevegelser. Muskuløse, velvinklete. Rette og parallelle sett forfra.
Skulder: Skråstilt og muskuløs.
Albue: Godt tilliggende, verken inn- eller utoverdreide. Peker rett bakover.
Underarm: Rett.
Håndrot: Spenstig og fjærende.
Mellomhånd: Noe skråstilt sett fra siden, som muliggjør smidige bevegelser.
Poter: Noe ovale og dekket med tett pels, også mellom tredeputene. Godt hvelvede. Spenstige og tykke tredeputer.
Kropp:
Manke: Markert.
Rygg: Sterk og muskuløs.
Lend: Kort og muskuløs.
Kryss: Ganske langt og lett fallende.
Bryst: Dypt, langt og romslig, men ikke spesielt bred. Tydelig hvelvede ribben.
Underlinje/buk: Lett opptrukket.
Hale: Middels lang, lavt ansatt, tett behåret. I hvile hengende, under bevegelse bæres i en løs bue som kan gå inn over ryggen. Halebevegelsene kan også være roterende.
Baklemmer:
Helhetsinntrykk: Velvinklete. Rette og parallelle sett bakfra.
Lår: Forholdsvis lange, brede og muskuløse.
Knær: Tydelig vinklete. Fremoverrettede.
Haser: Ganske lavt ansatte, tydelig vinklete.
Mellomfot: Ganske korte, rette og parallelle.
Poter: Som forpotene. Sporer ikke ønskelige.
Bevegelser: Frie, fjærende og avbalanserte. Travet utrettelig. I hurtig trav tendens til snoring.
Hud: Overalt tilliggende uten rynker.
Pels:
Hårlag: Middels langt eller langt. Rett, temmelig utstående og grovt. Underullen fin og tett. Ofte lengre og tettere på halsen, brystet og lårenes bakside.
Farge: Sort i ulike nyanser, til og med gråaktig eller mørk brun med en lysere farge enn hovedfargen. Gråaktige eller brunaktige tegninger forekommer ofte på hode, kroppens underside og bena. Hvite tegninger på hals, bryst og ben tillatt. Sort, grå eller brunaktig underull.
Størrelse:
Mankehøyde: Hannhunder: Ideal 51 cm ± 3 cm
Tisper: Ideal 46 cm ± 3 cm
Feil: Et hvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.
- Manglende kjønnspreg - Myke ørespisser eller kippører - Meget lyse øyne hos sorte hunder - Ringlet hale - Myk, bølget eller tilliggende pels - Manglende underull.
Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres. - Over- eller underbitt - Hengende ører.
OBS! Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.
~ Bildet øverst viser Oidi og bukken Hansemann ~